På denne turen, som hadde vært utsolgt siden sensommeren, var det 25 spente golfere som møttes på Gardermoen. Vel, alle var kanskje ikke like spente, for over halvparten hadde vært med på samme tur tidligere, og det styrker oss i troen på at vi har en ramme for disse turene som deltagerne setter pris på.
Vi hadde valgt SAS denne gangen, men behandlingen av golferes utstyr er ikke til å bli klok på, for på turen nedover var det flere som ble belastet for kr 500.- i enveis pris for golfbag, mens de fleste slapp dette tillegget. Hvis det er dagsformen til skrankepersonalet som avgjør en så vidt vesentlig fraktkostnad, bør vel de interne rutiner være i behov av litt ”oppussing”. For hjem fra Bangkok var det ingen som betalte ekstra… Forstå det, den som kan! Men i påsken 2007 reiser vi med Finnair igjen, og da er golfbagen inkludert i billettprisen. Og vi forfølger denne saken overfor SAS.
Men flymessig fungerte SAS greit og uten forsinkelser begge veier, men bagasjen unntatt golf-bagene rakk ikke samme fly som oss fra København til Oslo, men ble levert på døren samme kveld.
Vi ble som vanlig hentet av Raymond og en stor komfortabel turistbuss med en velfylt kjøleboks med isbiter og assorterte forfriskninger bl.a. den lokale Mekhong whisky, som raskt falt i smak. Den nye flyplassen i Bangkok, Suvarnabhumi Airport, er intet mindre enn imponerende, men med gangavstander som gjør at man bør beregne god tid til å rekke flyet når man skal reise ut.
Vel fremme på Nilawan, var vårt sedvanlige langbord i gaten allerede dekket for kvelden, og snart satt vi benket hele gjengen, og ble traktert med det kjøkkenet kunne formå. Og det er ikke lite, men til gjengjeld er det billig! Ingen av varmrettene koster over 20 kroner, og en øl koster 8, og det gjør jo at både mat og drikke smaker ekstra godt. Det ble etter hvert mange middager på Nilawan, for menyen er virkelig både god og variert.
De første to dagene
var avsatt til akklimatisering, og til å gjøre seg kjent på stranden og i byen, men det tok ikke mange minuttene før de ivrigste golferne hadde funnet hverandre, og funnet starttider på både Springfield Royal og Royal Hua Hin både lørdag og søndag. Mange synes nemlig at golffrie dager er helt bortkastet på en golftur, på tross av at 11 runder allerede var bestilt og betalt!
Deretter gikk det slag i slag
med daglige golfrunder, shopping, besøk hos skreddere, felles middager og sightseeing. Faktisk ble programmet så tett for noen, at det ble stilt spørsmål ved om dette egentlig var en ferie. Enkelte dager var det opp kl 0600 om morgenen for å spise frokost ved langbordet i gaten i grålysningen, avreise til golfbanen kl 0700 og første utslag kl 0800. Lunsj etter runden, og deretter en tur på stranden som fylte resten av den lyse delen av døgnet. Så var det middag, kanskje en tur til byen for litt shopping, og når klokken var 2230, var det stort sett mørkt og stille på Nilawan.
De fleste andre forhold
som berører golf i Hua Hin er fyldig beskrevet i tidligere rapporter på denne hjemmesiden, men det skjer stadig utvikling med golfbanene.
Black Mountain Golf Resort er et nytt golfanlegg som bygges ca 10 km fra sentrum av Hua Hin. Jeg reiste en tur opp for å se på forholdene, og dette anlegget blir sannsynligvis det flotteste i Hua Hin, og det sier ikke så lite. I skrivende stund er 18 hull ferdig tilsådd, og åpning forventes å finne sted i januar/februar. Men allerede i desember i år starter planering og bygging av ytterligere 18 hull. Klubbhuset som var under oppføring har slike dimensjoner at det får klubbhusene på de andre banene til å se ut som pølsebuer i sammenligning, og det sier ikke så lite! Rykter om skyhøye greenfee-priser kan gjøre banen mindre interessant for den jevne golfer, for det kan virke som om man vil prioritere de medlemmene som bygger hus på tomteområdene rundt banen. Hele anlegget er for øvrig finansiert av en svensk mangemillionær ved navn Stig?, så kanskje vi kan oppnå en ”naborabatt”?
På Imperial Lakewiew lyste de siste 9 hullene som er bygget grønne og innbydende mot oss, og de blir åpnet i desember, slik at dette anlegget også får totalt 36 hull. Så noen kapasitetsproblemer på golffronten synes ikke umiddelbart forestående.
Rykter vil ellers ha det til at Thai State Railways, som visstnok eier grunnen der Royal Hua Hin Golf Course ligger, midt i byen, er planlagt utviklet til et eiendomsprosjekt. Dette ville være en tragedie spør du meg, for dette er en klassisk engelsk parkbane åpnet i 1924. Det var også den første banen i Thailand, og maken finnes faktisk ikke i denne delen av verden. Men ”makta rår, og kronene ruler”, men i det lengste håper jeg at fornuften seirer og banen får leve videre. For det er den virkelig verdt!
På Palm Hills, mellom Hua Hin og Cha Um pågår frenetisk byggeaktivitet rundt banen, slik at den er i ferd med å ligne anlegg i Florida og Spania, tett bebygd med tildels gigantiske eneboliger langs faiwayene. Men fremdels er det god plass til golfen, og det skal godt gjøres å slice eller hooke inn i hagene, heldigvis.
De fleste deltagerne på denne turen fikk nok sin favorittbane i Majestic Creek. Den ligger i et jordbruksområde med fruktplantasjer, og går i to store sløyfer slik at du aldri ser en annen fairway, eller hus, bortsett fra når du går forbi klubbhuset på vei fra hull 9 til 10. Ellers er du alene i bushen sammen med dine medspillere og caddier i 4 timer. Hullene er svært varierte, og gir en virkelig god spilleopplevelse. Det eneste ankepunktet er at det mellom noen av hullene er ”transportetapper” på et par hundre meter fra green til neste utslag. Men spreke golfere tåler jo det. Dessuten er golfbiler tilgjengelig for de ”sårbeinte”.
Vi hadde ikke Springfield Royal på programmet denne gang. 1. november økte de greenfee til 3500 Baht, eller ca kr 600. Dette er over 200 kroner mer enn de andre banene, og jeg synes ikke Jack Nicklaus-designet er verdt det. Men det er min oppfatning, og vi organiserte selvsagt runder for de som ønsket å prøve banen i tillegg til det oppsatte programmet.
På vei til flyplassen i Bangkok på hjemreisedagen stoppet vi på Sawang Golf and Resort for en siste runde for denne gang. Banen er åpen og lettspilt, men for oss som gikk først ble runden skjemmet av ekstremt sakte spill av et par flighter med Thaier som brukte minst 10 minutter på hver green. På hull 18 sprakk det for Raymond da vi sto og ventet på å spille inn. Spillerne ble ekstremt opprørt fordi de mente at vi hadde fornærmet dem, noe vi slett ikke hadde. Men de sto og ventet ved greenen da vi kom inn, og etter litt parlamentering på vaklende engelsk løste situasjonen seg. Men det er dessverre et faktum at lokale spillere som har betalt greenfee, anser at de har kjøpt banen, og kan gjøre som de vil. Men heldigvis er det sjelden det går så sakte som denne gangen.
I vannhinderet på hull 18, så vi en diger slange som kom svømmende. Og til alt hell var den reddere for oss enn vi for den, så den kom ikke på land der hvor vi sto…
Alvorlige klager
på opplegget denne gang hadde vi heldigvis kun en av. Men klagen ble fremført av flere av deltagerne, og gikk på at plastbrikken, som gin/tonicen på Nilawan serveres på for å forhindre kondensvann fra yttersiden av glasset i å søle til duken, har en tendens til å feste seg til glasset og falle ned i fanget på den som skal ta seg en slurk, med det resultat at iskaldt vann kan komme i kontakt med klær eller bare mager. Klagen er notert og tatt tilfølge, og til neste tur vil det medbringes koppebrikker i papir, som sannsynligvis vil løse dette alvorlige problemet for godt. J
Helsa holdt
for alle, hvis vi ser bort fra litt mageromling et par dager for et par av deltagerne. Men 25 personer på reise i 18 døgn tilsvarer 450 reisedager. Og et ”sykefravær” på under 1 % må vel sies å ligge innen for grensen for det akseptable, for 450 døgn tilsvarer faktisk 2 hele arbeidsår for en nordmann i fullt arbeid!
Den daglige massasjen
ble vel ivaretatt av Sa, som snakker godt svensk, og hennes tropp av dyktige massøser i massasjeforretningen vegg i vegg med Nilawan. Små kvinner alle sammen, men med hender og fingre som kan knuse stein ved behov. Det gikk i thai- olje-, E-vitamin og aromamassasje fra 1600 til 2100 hver kveld. Og prisen? Fra 35 til 50 kroner for en times behandling som virkelig gjør underverker etter en lang dag på golfbanen. Massasjen ble så populær at vi til tider sprengte kapasiteten, og noen måtte utsette behandlingen til neste dag. Og da vi reiste, sto hele gjengen, smilende og glade, og vinket oss farvel, og ønsket oss velkommen tilbake.
Nilawan Coffee
Det hendte faktisk at noen tok seg en kopp kaffe etter middagen om kvelden. Hver kveld kom en is-selger på moped gjennom gata vår, og et par beger med vanileijs med sjokoladebiter ble innhandlet. Siden den lokale Mekhong Whisky var hjertelig tilstede på bordet stadig vekk, uvisst av hvilken grunn, ble det startet produksjon av ”Mekhong Thai Coffee”, som senere skiftet navn til ”Nilawan Coffee”. Fremgangsmåten er like enkel, som genial:
Koppen fylles ¾ full med kaffe, og ønsket sukkermengde røres inn. Fyll opp koppen med Mekhong, og topp det hele med en god spiseskje vaniljeis, og VOILA, du har en fullgod og velsmakende erstatning for Irish Coffee til en pris av ca kr 3.-, whisky inkludert! Absolutt verdt å prøve, og ingen på Nilawan rynker på nesen om du stikker opp og kjøper din egen Mekhong-flaske på ”Super`n” på hjørnet. Drikker dere ikke opp alt, tar de vare på flasken til neste gang du trenger den!
Blemmetoppen.
På en golftur skjer det alltid noe som er mer eller mindre lattervekkende eller spesielt, og krever premiering. Så også denne gang.
Ove tok en trygg 3. plass, da han med et toppet bunkersslag klarte å finne det eneste vann som finnes på Royal Hua Hin. Dammen er ikke veldig mye større enn lite svømmebasseng, og er kun i spill etter helt ekstreme prestasjoner. De fleste som har spilt banen aner ikke engang et denne lille dammen eksisterer. Men Ove fant den!
Erling, Per og Erik tok en sterk 2. plass da de under Texas Scramble presterte å sette, først 4, og deretter 2 baller i vann før de klarte å treffe greenen på den andre siden av vannet – 90 meter unna!
Ingjerd og Erik var denne gangen uslåelige, og tok en klar 1. plass etter å ha prestert å glemme samme golfbag 2 ganger på samme dag! Først på vei til banen, og deretter på vei hjem igjen etter runden. Fadesen på hjemturen ble ikke oppdaget før det var klart for avreise til neste dags golfrunde, og bagen var selvfølgelig i mellomtiden tatt vare på av banepersonalet på Royal Hua Hin. Rykter vet å fortelle at bagen fikk deretter fast plass i dobbeltsengen mellom dem!
Turens golfprestasjon
sto reiselederen selv for, med en kontant ”Eagle” på hull 7 på Lakewiew (par 4) Innspillet fra 90 meter spratt en gang, og så: Rett i koppen! Godt å skryte litt av seg sjæl, gitt! Prestasjonen ble overraskende nok, og allerede neste dag belønnet med en flott brodert, skreddersydd silkeskjorte, som kan beskues på fremtidige turer. Takk til Magne og Ove for lynrask skredderaksjon!
Det er et uomtvistelig faktum
At miljøet på en golftur skapes av deltagerne i fellesskap. Vi i GolfFerie kan kun legge den tekniske rammen, og arrangere noen sosiale fellesarrangementer. Resten er det deltagerne som står for. Og makan til trivelig og sporty gjeng som deltok på denne turen skal det letes lenge etter. Noen kjente noen fra før, og noen kjente ingen, men alle var inkluderende og deltagende. Aldersspennet var også stort, med yngstemann på 42 og eldstemann på 81! Vi spilte mye golf, men spørsmålet er om det ikke var lattermusklene som ble mosjonert mest, tross alt! Jeg vil derfor gi min honnør til alle deltagerne som virkelig gjorde dette til en opplevelse for livet for alle som var med!
Tusen takk alle sammen, og jeg håper vi møtes igjen til Nilawan Invitational på Forsbacka i juni, sammen med andre ”gamle Drømmegolfere”, eller til nye opplevelser under fjerne himmelstrøk om ikke alt for lenge!
Hua Hin/Sofiemyr i november 2006.
Med golfhilsen
Steinar Bjerke
Reiseleder, GolfFerie